Oppdatert  26.5.2008 kl.13:00-14:00

Er du skilsmissebarn?

Frode Thuen

Hvert år opplever 25.000 - 30.000 norske barn at foreldrene skiller seg.

Fredag 23. mai forteller A-magasinet og Aftenposten.no historiene om voksne skilsmissebarn som fremdeles sliter med vonde følelser etter at foreldre gikk fra hverandre da de var barn.

Professor Frode Thuen ved Universitetet i Bergen er A-magasinets samlivsekspert. Han mener skilsmisse er et undervurdert samfunnsproblem, og forsker blant annet på konsekvenser av samlivsbrudd.

Nylig la regjeringens Barnlovutvalg frem et forsalg til omfatttende endringer av barneloven, hvor det blant annet foreslås at skilte foreldre må være enige før den ene kan flytte avgårde med barna. Frode Thuen har vært medlem av utvalget.

Akkurat nå stiller han til nettprat. Still spørsmål og les svarene under.

Hvorfor kommer det bare fram det negative ved å være skilsmissebarn i media? Det er jo ikke særlig oppbyggende for barn. Har erfaring med å være skilmissebarn. Er voksen nå og har sluttet og skylde på foreldrene mine.
Marit, Tønsberg

Frode Thuen Det er bra. Og media har nok en hang til kriser og nngative nyheter. Men noen ganger kommer det positivt nytt frem ogs. Professor Kari Moxnes har flere ganger vært omtalt i media om skilsmisser i et mer positivt lys, basert på hennes egen forskning. Med dette må jeg runde av. Tusen takk for mange gode spørsmål! Beklager at jeg ikke rakk å besvare alle.

Du er psykolog, og gir råd som mennesker vil veie svært tungt i sine vurderinger, eller de blir brukt på denne måten av vedkommende som skriver. Kan du forsøke å forsvare at du som psykolog kan tillate deg å gi råd basert på brev eller mail du mottar? Og hvordan kan psykologforeningen tillate dette?
Martin Bøe, Oppegård

Frode Thuen Det er klart at et råd basert på et kort brev eller en mail har klare begrensninger. Det tar jeg også høyde for. Og det bør de som sender inn, og de som leser spalten, være oppmerksom på. Det er særlig tre begrensninger som er aktuelle for samlivsspalter; bare en av partene kommer til orde, jeg har ikke anledning (som regel) til oppfølgingsspørsmål, og jeg har begrenset plass til rådighet - og kan derfor bare gå inn på noen momenter. Til tross for dette, tror jeg at slike spalter kan ha en positiv betydning. Og de blir mye lest og kommentert.
Hei! Jeg har erfart at det ofte er nye steforeldre som skaper de største konfliktene etter en skilsmisse. Det fokuseres ofte på at barna ikke aksepterer en ny partner, men like ofte tror jeg det er slik at den nye kjæresten ikke aksepterer eller klarer forholde seg til ungene. Har du noen synspunkter på dette?
Kristin, Porsgrunn

Frode Thuen Ja, stefamilier er ofte skjøre systemer. Hvor mye lett kan gå galt. Det kan skyldes barna som ikke anerkjenner steforelderen, at stemor/stafar ikke takler barna, at det blir konflikter mellom biologisk forelder og stemor/stefar, at stebarn og biologiske barn ikke finenr ut av det med hvarandre. Eller at det er konflikter med ekser. Men det trenger ikke alltid å være et problem. I en undersøeklse jeg gjorde for noen år siden, gikk det frem at nye partnere også kan ha en postiv effekt - at det kan bedre samarbeidsklimaet emllom foreldreen og innad i familien. Så her er det mange forskjellige stafamilier.
Hva bør man passe seg for når vi som foreldre går svært godt overens? Det er lite gnisninger og det meste går på skinner. Det er alikevel tydelig at det er sårt for sønnen vår (5år) at vi ikke er kjærester lenger samtidig som han strever litt med å bo 1 uke her og 1 uke der.
AK, Oslo

Frode Thuen Å være gode venner etter et samlivsbrudd er et tveegget sverd, kan vi kanskje si. På den ene siden er det godt for barna å oppleve at foreldrene er venner og hyggelige med hvarandre. Det oppstår heller ikke så lett lojalitetskonflikter da. På den andre siden er det vanskeligere å forstå og forsone seg med at foreldrene ikke kan leve sammen. Og gjenforeningsønsker kan få større plass en det som er bra, kanskje. Men alt ia lt, er det likevel å foretrekke at mnan er venner, heller enn uvenner.
I hvilken alder er barn mest sårbare for en skilsmisse og hvordan forholder man seg til spedbarn 0-3 år i forhold til eldre barn?Relevant litteratur om emnet?
Katrine, Oslo

Frode Thuen De fleste undersøkelser er av skolebarn og ungdommer. Blant disse har man ikke funnet noe entydig mønster mht hvilke aldersgrupper som kommer best elelr verst ut. Når det gjelder helt små barn, er vi stort sett overlatt til indirekte holdepunkter og teoretiske antakelser. Disse blir tolket i mange retninger av forskere og fagfolk. min oppfatning er at også ganske små barn kan ha delt omsorg, for eksmepel, under forutsetning av at begge foreldrene har hatt et nært og tett forhold til barnet fra fødselen av.
Hei! Takk for mange gode artikler. Jeg lurer på hvordan du anbefaler fordeling av barn ved samlivsbrudd? Jeg tenker her i forhold til folk flest (se bort i fra spesielle tilfeller hvor en eller begge partene åpenbart ikke ønsker eller er i stand til å ta ansvar for barna).
Frank Abel, Stavanger

Frode Thuen Dersom foreldrene klarer å bli enige om delt bosted (felles omsorg), er det ofte den beste løsningen for barna. Derfor prøver jeg å motivere til det. men nopen ganger kan det være gode grunner til å velge en annen løsning, og det er helt greit. best er det uansett om foreldrene (og barna) kommer frem til en løsning som de sunes er rimelig og grei.
Hvor åpne bør foreldre være med barna sine ift skilsmisseprosessen? Bør barna inkluderes i meglingsprosessen?
Psykologistudenten, Oslo

Frode Thuen Det er avhengig av barnas alder. Om de er mer enn syv år, så skal de bli hørt. Om de er mer enn tolv år skal deres mening tillegges stor betydning. Men det er likevel viktig at foreldren klarer å skille mellom sine konflikter og det som handler om foreldreskapet og barnas behov. I en vanskelig situasjon kan dette lett gli over i hverandre. Og her har alle foreldre som skiller seg et ansvar for å være mest mulig ryddig og konstruktiv. Enten man snakker med barna eller ikke.
En ting som sjelden nevnes: vi skilsmissebarn (særlig vi som ble det i tenårene) har foreldre som har mindre å rutte med økonomisk enn de som har gifte foreldre. Jeg er i midten av 20årene, og ser dette hele tiden rundt i venneflokken. Venner med gifte foreldre bor fremdeles i samme hus, har spart seg opp og begynt å "høste" av situasjonen sin. Mens vi skilsmissebarn har foreldre som har måttet kjøpe eller leie ny bolig, mye har gått til advokat osv. Ikke at det gjør noe, men skilsmisse koster - spesielt for kvinnene i ekteskapet. Er du enig?
Pia, Porsgrunn

Frode Thuen ja, det er klart. En skilsmisse har store omkostninger - også økonomiske. Som kan få konsekvenser også i neste generasjon. faktisk er det slik at barn av skilte foreldre, også har kt risiko for selv å bli skilt. Hvis begge parter sine foreldre er skilt, er det tre ganger så høy risiko. Om bare den ene av partenes foreldre er skilt, er riskoen dobbel så høy risiko.
Jeg har lest artikkelen i A-magasinet med interesse. Men jeg har et par spørsmål: Det skrives at skilmissebarn har økt risiko for psykiske problemer mm. Men HVOR stor økt risiko? Og hvilke andre faktorer er vektlagt? konfliktnivå mellom foreldre? Ressurser? Slik det er nå, tjener det bare en hensikt: skape enda mer skyldfølelse!
Kristin , oslo

Frode Thuen Risikoen for å utvikle problemer varierer litt fra undersøkelse til undersøkelse. Men det er vanlig å si at den er omtrent dobbel så stor for "skilsmissebarn". Men at det er økt risiko betyr ikke at det må gå galt. Som sagt tidligere her, klarer de aller fleste seg bra på sikt. Det er særlig når det er mye og vonde konflikter mellom foreldrene, at faren for å utvikle seg i en uheldig retning, er stor.
Mine svigers skilte seg i 1965, og første gang de var i samme rom (som i normalsituasjon) i vårt bryllup 1990. Jeg tror at denne kranglingen har resultert at mannen min er elendig i konflikter (og løsninger). Alt er svart eller hvitt, og uenighet i en sak kan bli tolket som personangrep. Vi har vært gift 18 år, men dette sliter meg, at jeg må passe meg hvar jeg sier. Har du noen tips?
hele, oslo

Frode Thuen Det kan høres ut som om dere bør ta tak i kommunikasjonen og måten dere håndterer konflikter. Dette kan dere lære mye av ved å delta på et samlivskurs. Eller at dere kanskje kunne bestille en time på et familierådgivningskontor. De er der for å hjelpe par somsliter - fortrinnsvis før problemene er blitt så store og vonde, at det er vanskelig å gjøre noe med dem.
Hei! Det er mye negativ fokusering på skilsmisser i media, og særlig handler det om hvor dårlig barna klarer seg f.eks på skolen... Er det virkelig sånn? Hva med dem som vokser opp i utrygge hjem, hjem med isfront mellom foreldrene, alkoholproblem, nerveproblem osv..??
Sidsel, Volda

Frode Thuen De fleste "skilsmissebarn" klarer seg helt fint - det gjelder omtrent 80%. Samtidig vet vi at de er noe mer utsatt for forskjellige problemer - også på skolen. Mye av den økte risikoen handler om konflikter mellom foreldren. Når foreldrene samarbeider godt, er det liten forskjell i risiko mellom barn fra oppløste hjem, og andre barn. Du nevner andre livssituasjoner som også er vanskelige. De er også med på å skape økt risiko for barna, uten at skilsmisse blir mindre viktig av den grunn.
Hva gjør det med barna at til blir sendt mellom foreldrene annen hver uke? Hvilke senvirkninger kan en forvente seg for disse barna?
anita mj, tromsø

Frode Thuen Barn som lever like mye hos hver av foreldrene, klarer seg stort sett bra. De klarer seg faktisk bedre enn de som bor fast med mor eller far. Statistisk sett. Det skyldes kanskje først og fremst at de foreldrene som avtaler delt bosted, er nokså samarbeidsvillige. Men for barna er det også godt å slippe å velge hvem de vil bo mest med. Mange barn opplever det som vanskelig.
Hei Frode. Mine foreldre skilte seg da jeg var liten jente. Husker veldig mange vonde episoder fra den tid. Men i dag som voksen forstår jeg at det er vansklig å oppføre seg korrekt foran barna. Hva mener du om lovforslaget om å tvinge skilte foreldre til å bo i nærheten av hverandre? Er det barnas eller foreldrenes rettigheter dette handler mest om?
Kvinne 28., Oslo

Frode Thuen Det er ikke akkurat snakk om å tvinge, men heller hindre at den ene forelderen på egen hånd kan ta barna bort fra den andre. Og hensynet fra barneliovutvalget er helt klart begrunnet ut fra barnets beste.
Vi lever sammen pga. barna, men det er til tider veldig vanskelig for meg. Ekteskapet er helt dødt og slik har det vært i mange år. Hva er din faglige erfaring/råd med å bli pga. barna der alle følelser er avviklet?
Mann, anonym, Sørlandet

Frode Thuen Dersom det er mulig å få til en konstruktiv avvikling av ekteskapet, og et godt samarbeid om barna etterpå, kan det mange ganger være flere fordeler - alt i alt, med å bryte opp, enn å holde sammen i et dødt forhold bare av hensyn til barna. Men det avhenger selvsagt av hvordan forholdet fungerer, og hvordan en selv kan takle å leve uten et fullt og helt samliv. Noen har det rimelig bra selv om de erotiske og romantiske følelsene er borte. Og har derfor ikke noe stort behvo for å avslutte forholdet. Andre lider vireklig. Da er det naturligvis mer å vinne på å gå ut.
At foreldre faktisk velger å holde sammen til tross for store problemer familiært, kan være et vel så stort problem. Jeg var selv tolv år en gang sent på sekstitallet da jeg ba min mor om å reise fra min far, uten at det ble noe av. Hvor går grensen mellom "sunn" og "usunn" - "skadelig" og "uskadelig" skilsmisse - for BARNA?
Kari, Sørlandet

Frode Thuen Det finnes selvsagt ingen klar og entydig grense. Men det er helt riktig som du påpeker, at noen ganger er barna bedre tjent med at foreldreen går fra hverandre, enn at de holder sammen for en hver pris. Ved stadige og intense konflikter mellom foreldrene og ved gjentatt vold, er det i de aller fleste tilfeller bedre for barna at mor og far flytter fra hverandre. Dog hvis et brudd fører til at konfliktene og/elelr volden opphører. Noen ganger skjer ikke det, desverre, den kommer bare inn i nye former. I så fall er det ikke gitt at barna kommer bedre ut. Foreldre som kriger mot hverandre - uansett om de bor sammen eller ikke - skader barna sine. Sånn er det bare.
Far blir diskriminert i samlivsbrudd. Barn mister muligheten til 50% tid med far. Mor bruker barna som pressmiddel overfor far. Likestilling er viktig men ikke her. Hvorfor ikke? Hvorfor tolererer vi slik urett? Skjevhet i fordeling av omsorg er en konfliktdriver. Mange har det vondt (barn og far og mor er bitter) og kvinnens trakassering av mannen har ingen konsekvens for henne. Loven oppleves skjev. Blir det likestilling til barnas beste her en gang?
magne, drammen

Frode Thuen Det er mange fedre som opplever at deres rettigheter blir krenket i forbindelse med samlivsbrudd. Og derfor er det også foreslått endringer som i mindre grad skal favorisere mor. Imidlertid er det barnas beste som er utgangspunktet for loven, og som bør gjelde i alle spørsmål når mor og far ikke bor sammen. Og veldig ofte er det slik at barna er best tjent med at mor og far sidestilles som omsorgspersoner. Men ikke alltid, og da må hensynet til barna gå foran hensynet til foreldrenes rett (og plikt) til å utøve omsorg.
Hvordan er det mulig å foreslå at begge foreldre skal være enige hvis den som har omsorg vil flytte et sted med barna? Igjen virker det som om man kun har foreldrenes likestilling i fokus, ikke barna. På meg virker det som om man ikke ser realiteten i øynene med et slikt forslag. Den som ikke har omsorg får nå anledning til å stikke kjepper i hjulene til den som vil legge til rette for et liv hvor man best kan ta vare på barna og eget liv.
anonym, oslo

Frode Thuen Dette er et veldig sammensatt spørsmål som barnelovutvalget har jobbet veldig grundig og seriøst med. poenget er ikke foreldrenes rettigheter, men barnas rett til mest mulig kontakt med begge foreldrene. Hvis det kan sannsynliggjøres at barna er best tjent med at mor (elelr far) flytter med barna til en anne kant av landet, vil domstolen kunne bestemme det. Men det bør bli en slutt på at den som har daglig omsorg, på egen hånd, avgjør hva som er best for barna i så måte. Og at barna på den måten frarøves muligheten til regelmessig samvær med den andre forelderen.
Hei . Hvordan ligger det an med det nye endringen av barnelov? Kan en mor ta med seg barna å flytte ett annet sted ,?
krekar, stavanger

Frode Thuen Ja, ennå kan hun det. Så lenge det er innen landets grenser. Men om vårt forslag blir vedtatt, vil det bli vanskeligere å ta med barna til et annet sted. Dersom en eventuell flytting medfører vesentlig besgrensninger i samværet, må hun (eller han) ha den andre forelderens samtykke. Om man ikke får det, må spørsmålet om flytting bringes inn for domstolen.
Jeg er lei av å mekle mellom foreldrene mine! Begge behandler meg som om jeg er voksen, men jeg er bare 16 år. Hva skal jeg gjøre?? Det har gått snart to år siden skilsmissen (kranglinga begynte for mer enn tre år siden). Allikvel - det er lite som skal til for at mamma begynner å gråte. Pappaen min og jeg har ingenting å snakke om lenger. Det var han som forlot mamma til fordel for en annen dame. Det eneste jeg ønsker er at ting skal stabilisere seg, og ikke minst at mamma får seg en kjæreste. Det fortjener hun. Hun er ensom.
Inga, Kristiansand

Frode Thuen Ja, det er leit når barn og ungdommer kommer i rollen som mekler mellom foreldrene sine. Skjønner godt at du misliker det. Kanskje du kan si klart fra til dem om hvordan du opplewr det, og hva du ønsker i denne situasjonen. Og kanskje burde foreldreen dine bestille en time til en "ordentlig" mekler - på et familievernkontor. Der kan du også være med - om du ønsker det. men først og fremst bør foreldrene dine ta ansvar.
Min mann og jeg valgte å gå fra hverandre da vår datter kun var 4 mnd gammel. Altså vil ikke hun ha noen minner om at far bor sammen med oss. Er dette mindre uproblematisk for et barn, enn at det skjer når barnet er større og har mer bevissthet rundt hva som skjer?
Sophie, Oslo

Frode Thuen Kanskje. I den forstand at hun ikke har opplevd (bevisst) selve bruddet og ikke har noen vonde følelser til det. Men bruddfasen er ikke det viktigste for hvordan barn får det etter et samlivsbrudd. Viktigere er graden av samarbeid og konflikt mellom foreldrene. Og om du som enslig mor (hvis det er tilfelle) klarer å følge barnet like bra opp som dere ville kunne gjøre som to foreldre.
1)Hvordan kan man vite sikkert at det er skilsmissen som er årsaken til tilpasningsproblemene? 2)Hva med økte ressurser i skolen - for å kunne gi dem et forsvarlig tilbud også i den sosiale utviklingen? Både til skilsmissebarna og A4-familiens barn som trenger det. 3)Hva med kollektiv oppdragelse av barn? Med det mener jeg: Hvordan kan man, uavhenging av familiesammensetning, klare å oppdra barna sine med den tiden mange har til rådighet i dag?
Tove-Irene, Notodden

Frode Thuen Er ikke helt sikker på om jeg skjønner spørsmålet ditt. Men det er godt dokumentert at skilsmisser (og det de fører med seg av konflikter, redusert levestandard, etc) bidrar til økt risiko for problemer av ulik art - både blant de voksne og blant eventuelle barn som er involvert. Men det er selvsagt også mange andre forhold ved det enkelte individ, og ved samfunnet, som påvirker hvilke konsekvenser en skilsmisse skal få.
Hei, Jeg er i tjueårene og fikk for to måneder siden vite at foreldrene mine skal skilles. Jeg er fryktelig sint, og tror jeg vil ha problemer med å akseptere det som har skjedd. Hvilke råd vil du gi til folk som er mitt oppi det hele og ikke vet om de skal "si akkurat det de mener" eller holde det for seg selv for å "beholde freden" i familien.
Sint, Asker

Frode Thuen Det må i alle fall være lov å gi uttrykk for din skuffelse og ditt sinne! På den annen side kan det kanskje være lurt å tenke gjennom hvordan det er mest hensiktsmessig å formidle følesene dine. Noen ganger reagerer vi så sterkt at fokuset blir tatt bort fra det vi har på hjertet, til hvordan vi uttrykker oss. Og det er sjelden særlig gunstig.
Hei! Ved en skilsmisse, kan de voksne vente nøytralitet til hvem som har "skyld" i skilsmissen? Er barna videre i stand til å velge selv hvem de vil bo med og kan klandres for det videre etter at de urolige forholdene i nær ettertid av skilsmissen har lagt seg? Føler selv skyld for å ha valgt i en presset situasjon og blir nå klandret for det.
Jørgen H , Oslo

Frode Thuen Det er ofte veldig sterke følelser i forbindelse med samlivsbrudd, og spørsmålet om skyld vil nesten alltid dukke opp - fra den ene eller den andre part. I en situasjon preget av mange vonde og motstridende følelser, er det også vanskelig for barna å velge hvem de skal bo med. Det bør foreldrene ha forståelse for, og både i selve bruddfasen, og i tiden etterpå. Utfordringen for foreldrene er å klarer å skille mellom sin sorg, skuffelse, fortvilelse og sitt sinnne, og det barna opplever og føler. Men også det kan være vanskelig når det står på som verst. Når ting kommer mer på avstand, bør man imidlertid klare å skille egne følelser og reaksjoner fra barnas.
hei, media har idag stort fokus på samliv (og sex). Er det generelt vanskeligere for et par å leve sammen og respektere og tolerere hverandre i dag enn for 20-30 år siden? Har kravene til en partner og forventningene mennesker har til et parforhold forandret seg vesentlig i løpet av den siste generasjonen? For meg virker det som folk flest krever og forventer mer i et parforhold. Uten at det trenger være negativt i seg selv. Hva kan i såfall bli følgene på sikt for den enkelte og for samfunnet? Hva mener du?
eirik, norge

Frode Thuen Det er nok ikke tvil om at forventningene til parforholdet er blitt større i de senere tiårene - av mange grunner. Blant annet fordi vi i dag holder sammen mest av alt fordi vi ønsker det, og ikke fordi vi føler vi må det (slik mange gjorde før i tiden). Fokuset på sex og samliv bidrar nok også til å skape forventninger som mange ikke klarer å leve opp til. Og derfor har vi da også mye flere skilsmisser i dag, enn tidligere. Det er en tvetydig utvikling. På den ene siden er det bra at det er mulig å komme ut av dårlige forhold. På den andre siden fører samlivsbrudd med seg store utfordringer - både for de voksne og barna.